Før DVD, harddisker, streaming og Bluray ble populært var det VHS som eide markedet når det kom til å ta opp og se på film. I dagens #ThrowbackThursday tar vi en nærmere titt på hvordan VHS ble bransjestandard.
Kort innledning om VHS
VHS står for Video Home System og det er en løsning som ble utviklet for at man skulle kunne ta opp fra TVen hjemme i sofaen. Et VHS-bånd består av en kassett med to spoler der det sitter et 12,7 mm bredt magnetisk bånd som man kunne lagre bevegelige bilder på. Grunnteknologien for å lagre bevegelige bilder på magnetiske bånd var ikke noe nytt, man hadde brukt magnetiske bånd til å lagre video siden 50-tallet, men da mest i profesjonelle sammenhenger.
JVC og grunnen til krigen
JVC er et japansk selskap som har jobbet med elektronikk siden 20-tallet og de hadde en sentral rolle i historien om VHS-en. JVC samarbeidet i begynnelsen av 70-tallet med Sony og Matsushita (senere Panasonic) for å utvikle et videosystem som skulle bli standard i Japan. Resultatet ble systemet U-matic som snart viste seg å bli for dyrt, og samarbeidet mellom de tre selskapene gikk i graven ganske raskt etter lanseringen. Når samarbeidet var over begynte alle å jobbe med egne løsninger, og det to som er verdt å nevne er VHS fra JVC og Sonys løsning, Betamax.
JVC hadde to teknikere som satte opp et noen punkter som et nytt system måtte ha for å lykkes på markedet. Blant annet anså de at systemet måtte være billig, et bånd måtte kunne lagre minst to timer video, og det måtte være enkelt å bruke og fungere med alle tv-apparater på markedet. De begynte å jobbe med dette, men dessverre kom det en økonomisk krise som fikk JVC til å legge ned prosjektet i 1972. Dette stoppet ikke de to teknikerne som fortsatte å jobbe med VHS-systemet i smug til de presenterte prototypen sin i 1973.
Standard eller ikke standard?
Samtidig som JVC utviklet VHS klarte Sony å ta fram en prototype av sitt system, Betamax. Dette var veldig viktig siden den japanske staten ville standardisere ett system for å unngå problemer for forbrukerne. Siden Sony var først klarte de å overtale staten om at Betamax var rett valg, noe JVC så klart ikke var særlig fornøyd med.
JVC vendte seg da til Matsushita som i tillegg til å være Japans største hjemmeelektronikkprodusent også eide majoriteten av JVC. Matsushita valgte å ta JVCs side ved å støtte VHS-systemet og tanken på at det burde være en åpen standard. Dette gjorde at også selskaper som Hitachi og Sharp hoppet på VHS-toget, noe som fikk den japanske staten til å omvurdere standardiseringen av Betamax.
Betamax vs. VHS
Det sluttet helt enkelt med at begge formatene ble lansert, Betamax i 1975 og VHS cirka 1,5 år senere i slutten av 1976. Det finnes mange historier om denne formatkrigen og hva som gjorde at VHS til slutt vant (blant annet finnes det en myte om at VHS vant fordi pornoindustrien valgte dette formatet). Men hvis vi skal snakke fakta så hadde Betamax fordele at de var først på markedet, bildekvaliteten var bedre og kassetten var mindre. Ulempen var at en kassett bare hadde plass til en times opptak, mens VHS klarte to timer (men dette gjelder bare når det kommer til NTSC, PAL-versjonen av Betamax kunne ta opp to timer med bedre kvalitet enn VHS).
Så hvorfor vant VHS til tross for at Betamax rent teknisk var "bedre"? En av de vanligste teoriene ligger i opptakstiden, siden Sony til slutt lanserte en longplay-modus for Betamax som gjorde at en kassett kunne få plass til to timer video. Men dette innebar at Betamax’ sterkeste fordel, bildekvaliteten, ble dårligere enn hos VHS. En annen teori som faktisk Sonys grunnlegger ligger bak, er at Sonys forretningsmodell med lisensavgifter gjorde at Betamax alltid var dyrere enn VHS. Sist men ikke minst hadde VHS alltid et større følge av produsenter som støttet formatet.
Til slutt måtte Sony se seg beseiret og fra begynnelsen av 80-tallet til 2000-tallet var det VHS som gjaldt. Det vil si helt fram til DVD-spillere med opptaksfunksjon og harddiskspillere ble billige nok.