MiniDisc

MiniDisc er en oppfinnelse som har gått til historien som en ordentlig flopp, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hva den fikk konkurrere med. Men det fantes også bra ting med MiniDisc, og i denne ukens #ThrowBackThursday ser vi tilbake på MiniDiscens bra og dårlige sider.

En bra begynnelse

MiniDisc-formatet ble oppfunnet av Sony på begynnelsen av 90-tallet og tanken var at det skulle erstatte kassettbåndet og tilby et alternativ til CDen med opptaksmulighet (tomme CD-plater var på denne tiden veldig dyre og man kunne bare skrive på dem én gang). En MiniDisc er en liten plastkassett med en plate som ligner en CD-plate inni og, akkurat som CD-platen, så hadde en MiniDisc plass til 80 minutter musikk. Formatet var smidig, billig og man kunne spille over en MiniDisc om og om igjen. MiniDiscen hadde helt enkelt mange bra sider og det ble solgt en hel del i Japan, men når det kom til resten av verden ble den aldri noen suksess. Hvorfor? Hvis man sammenligner MiniDisc-spillere med bærbare spillere for CD eller kassett var det slett ikke et dårlig produkt, men det fantes problemer som gjorde at det aldri slo an, mer om det under.

Problemer

Den største forklaringen til floppen er at MiniDisc helt enkelt kom for sent, eller rettere sagt så gikk den tekniske utviklingen betydelig raskere enn det Sony hadde forventet. Det fantes også andre problemer med formatet. Først og fremst krevde MiniDiscen at musikken ble komprimert i Sonys egne ATRAC-format for at det skulle bli plass til like mye som på en CD, noe som innebar dårligere lydkvalitet. MiniDisc-teknologien hadde også en ganske upopulær antikopieringsbeskyttelse. I tillegg ble det knapt sluppet albumer på MiniDisc, så all musikk måtte spilles inn fra en annen kilde. Disse problemene skulle nok mange ha oversett, det store problemer var konkurransen fra andre tekniske gjennombrudd.

Noen år for sent

Ikke lenge etter at MiniDisc-salget begynte å ta av, slo Mp3-spilleren gjennom og det tok ikke lang tid før disse hadde plass til så mye at det kjentes som steinalderen å bytte fysisk media i spilleren sin. Også CD-teknologien skjøt fart, og plutselig kostet tomme CD-plater og CD-brennere nesten ingenting. Sony forsøkte lenge å utvikle MiniDisc-formatet for å holde tritt med disse to konkurrentene, men som vi alle vet klarte de det ikke og MiniDisc-formatet fikk til slutt sakte selvdø.

MiniDisc fikk likevel litt popularitet blant musikere og i visse profesjonelle sammenhenger. Grunnen var at de små bærbare spillerne med opptaksfunksjon var veldig smidige å bruke til å spille inn samplinger, intervjuer og annet, men også her tok flashminnebaserte spillere over etter hvert.

Takk for denne gangen, mer nostalgi neste torsdag!